Kalispera blir vel riktig om jeg skal være pinlig nøyaktig. Jeg kom hjem fra Hellas for et lite øyeblikk siden. Turen var startskuddet på sommeren, og nå skal jeg bare vaske alle sommerklærne og pakke en ny bag med ullklær før ferden går videre til Gjendebu på torsdag. For en rastløs sjel som ikke orker å være stillestående over lengre perioder, er variasjoner av den skalaen midt i blinken akkurat nå.
Agios Konstantinos, 04. juni.
Denne vidunderlige lille havnelandsbyen lå rett under de fineste fjellformasjonene jeg har sett. Jeg tryglet med meg Rune i veldig varme varmegrader på en kveldstur opp mot fjellene. Jeg pekte i hytt og gevær i alle himmelretninger som en spedalsk liten sak som aldri har vært utenfor husets fire vegger før. Det er ikke alltid han skjønner fascinasjonen jeg har for enkelte ting (det meste), men jeg velger å tro at han uansett tenker at det er sjarmerende. Og gjør han ikke det erre synd på’n, fordi han skal ingen steder.
Skiathos, nordsiden, 05. juni.
Vi leide oss en atv og allerede første dagen kjørte vi rundt hele øya. Klokken nærmet seg syv, åtte, kanskje halv ni på kvelden og vi kavet oss frem på de slitne, hullete gamle sandveiene gjennom fjellene. For hver sving ble utsikten enda mer storslagen enn den forrige. Jeg ville være der for alltid. Natur som dette gjør noe med meg. Det er deilig å oppleve at noe som dette kan gjøre meg så følsom, rørt og respektfull for noe annet, noe større eller noe utenfor min virkelighet. Den samme opplevelsen fikk jeg da vi besøkte et av de aktive klostrene på øya og munkenes sang hørtes som ekko i fjellene. Øynene fyltes med tårer, og noe mer vet jeg ikke hvordan jeg skal forklare. Jeg har så mye respekt for mennesker som har evnen til å knytte seg til en religion på den måten, det er det fineste jeg vet. Kanskje jeg skulle ønske det var meg.
Kastro beach, Skiathos, 07. juni.
Atter en dag på atv’en, atter en avsidesliggende strand (som dessverre kan nås med båt = turistfelle). Denne stranden har det klareste vannet jeg noen gang har sett og antakelig kommer til å se i min levetid. Challenge accepted!
Plaka, Athen, 09. juni.
Jeg fant dette lille krypinnet rett nedenfor Akropolis på airbnb, og ettersom Rune fikk velge hotell og luksus i fem dager, så gikk han med på denne autentiske opplevelsen i to dager i Athen. Det verste han vet er harde seng og dårlig air condition, så kudos til han for dét. Vi hadde egen takterrasse 200 meter i luftlinje fra Akropolis, egen bakgård med den frodigste utsikten fra kjøkkenvinduet og appelsintrær ved utgangsdøra.
Akropolis, Athen, 10. juni.
Dette var fint. Og så innihelvete varmt, det må jeg bare si. 28 greske varmegrader er ikke det samme som 28 norske, det kan jeg ta deg i hånda på. Men Akropolis er nå engang Akropolis, og det er faktisk noe av det største jeg har opplevd. Tanken på alt som har og kan ha skjedd her gjør meg målløs og jeg føler meg så liten, så liten.
Jeg kommer til å skrive mye mer om hvor vi har vært, hva vi har gjort og tipse om hva vi opplevde var verdt å gjøre og den slags. Det blir greske toner og opa her inne en god stund fremover, sorry not sorry.
I've got a crush on the world 