Gaustatoppen

Det var lørdag 6. mai og strålende sol. Vi var too cool for solkrem.
(slapp av da, vi hadde bare glemt å kjøpe den).

cropped-img_49051.jpgcropped-img_49023.jpgcropped-img_4899.jpg

Rune trodde lenge jeg tulla da jeg sa vi skulle på Gaustatoppen den helgen, og han var svært lite imponert da vi parkerte bilen ved Stavsro. Det første stykket var det sti – uten snø – og jeg kommenterte så lett jeg overhodet kunne at slik er det sikkert hele veien. Der jinxa jeg hele jævla turen.

cropped-img_49251.jpg

Jeg gikk først og lagde spor, bare for å være hyggelig og ettersom fjellturen hadde vært min idé. Skulle gjerne hatt fjellsko i stedet for joggesko av tøy akkurat da. Et par gamasjer hadde også gjort seg, vil jeg tro. Jeg plukker fortsatt is ut av buksebretten og skoa står fremdeles til tørk.

Rune hatet alt. Etter et mageplask som endte på trynet et par meter ned i fjellsida, mange dype fall med snøen til skrevs, mye sutring, en god del banning og en balansert strøm av godsnakking og lovnader fra min side – var han allerede halvveis opp på fjellet klar til å kaste inn håndkle.

Processed with VSCO with m5 preset

Det som opprinnelig var ment å ta to timer, tok fire timer. Snøen ble våtere og våtere, kram og jævlig – og de siste 1,5 kilometerne var nesten ufremkommelig til fots. Falt en først gjennom snøen, pakket det seg så hardt rundt beinet at det var umulig å komme opp igjen uten hjelp. Jeg kunne jo ikke klage heller, ettersom det var min idé og jeg ikke kunne tillate meg selv å innrømme at denne ideen kanskje ikke var verdens beste. Jeg var ikke klar for den slags nederlag og i alle fall ikke halvveis opp til familievennlige Gaustatoppen.

Ikke engang da beinet mitt ble sittende fast under en stein, turte jeg å si noe. Jeg hadde snø helt til lysken og kjente at beinet ikke ville løsne. Under all snøen hadde jeg fått foten i klem, og jo mer jeg bevegde meg, jo mer satt jeg fast. Jeg så for meg Røde Kors med helikopter og varme omslag, samt overskriften “Kvinne (25) funnet frosset i hjel nær Gaustatoppen” i Dagbladet. Med litt hjelp fra Rune kom jeg meg omsider opp, med skrubbsår oppover leggen og fotbladet. Med øynene fulle av tårer fortsatte jeg videre, i stillhet.

Processed with VSCO with m5 preset

Flere steder måtte jeg krabbe i stedet for å gå. Da sank jeg ikke like langt ned i snøen. Det er kanskje det mest nedverdigende jeg noensinne har gjort. #fjellgeit

Vi møtte en dame som var på vei ned, som muntert kommenterte: dere sleit litt med å gå den veien der, så jeg, hehehehe. Jeg hadde lyst til å svare at det absolutt ikke hadde vært noe problem, og at hun gjerne måtte gå samme vei ned. Da hadde det plutselig vært hun som tronet overskriftene i Dagbladet. Jeg lot Rune svare for meg, han var fremdeles i stand til å være hyggelig mot fremmede.

Processed with VSCO with a4 preset

Vel fremme fikk jeg av meg de våte skoene og sokkene. Lurte på om føttene noensinne ville bli de samme igjen. Som trøst drakk vi opp all kakaoen, før vi slo fast at vi ikke kom til å komme oss ned på samme måte som vi kom opp. Rune sa han heller skulle bli hentet i helikopter enn å gå den samme veien ned igjen.

Processed with VSCO with kk2 presetProcessed with VSCO with a6 preset

Gaustabanen var eneste alternativ. Hadde Rune visst hvor bratt det var, hvor mye det kom til å bråke og hvor langt det var ned, så tror jeg muligens han hadde valgt å gå/krabbe/rulle ned allikevel.

cropped-img_4941.jpg

Banen gikk selvsagt ikke ned til Stavsro, og fire nye kilometer med føtter fulle av gnagsår skulle tråkkes. Hvis du, mann (55), som vi spurte om å få sitte på med bort til parkeringen og som glefset at du hadde full bil tilfeldigvis leser dette, så skal du bare vite at jeg hater deg ❤

Rune har opprettet hashtagen #fuckfjellet for alle som måtte ha hatt samme opplevelse som han, eller for den stakkaren som har en samboer som kontinuerlig byr på den ene manndomsprøven etter den andre. Du er velkommen til å bruke den.