nær døden på Kypros

Varmen slo i mot meg på en måte jeg aldri før har kjent i det jeg steg ut av flyet på flyplassen i Larnaca. I det øyeblikket kjente jeg en skrekkblandet fryd der jeg grublet litt frem og tilbake på om kroppen min var i stand til å håndtere den type temperatur, eller om jeg bare skulle resignere og finne tilbake til flysetet mitt og bli med hjem igjen. Rolig underkastelse. This is gonna be the death of me, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Det skulle vise seg og nesten være sant.

10440873_290025514504867_8876001726459887700_n

10443431_290025837838168_4648911046842710164_n

Men først, background info:

Kypros er en øy i Middelhavet, omringet av Tyrkia, Hellas, Syria, Egypt, Israel og Libanon. Koordinatene er… neida. Jeg var her i 2011 sammen med mamma og lillebroren min. Mange anser antakelig ikke Ayia Napa for å være særlig familievennlig – det er i hvert fall inntrykket jeg har – men der er vi tre som kan vitne i mot.

10403080_290025621171523_6199293839380168076_n

Dette var en typisk norsk charterferie i regi Startour med flust av det jeg kaller dødtid. Det skjer ingenting på sånne ferier. Det er den type ferie der 80 prosent av tiden blir brukt på stranden eller ved bassenget, og de resterende 20 prosentene til å spise litt for mye av helt ok mat. Vi var i syden. 

Jeg brukte stort sett tiden min på å vake i vannkanten, eller ligge dø(s)ende på en oppblåsbar krokodille i bassenget, kjøpt for anledningen.

10407597_290025484504870_7410771232392238407_n

En dag tok jeg med krokodilla mi ned til stranda. Det var så varmt, sikkert femogførti grader. Vannet var ikke engang avkjølende, men noe måtte jeg jo gjøre. Jeg hadde dødtid for hånden. Jeg lå tvers over krokodilla med bein og armer i vannet og lot som det var behagelig. Mamma hadde kapra parasoll og to solsenger på stranda og jobbet med bikiniskillet. Broren min var antakelig opptatt med sånt femtenåringer gjør.

Og med det mener jeg mobilspill, være tenåring, furte, osv.

10390354_290025547838197_8885051477129804087_n

Jeg husker ikke så mye.

Jeg vet at jeg på et tidspunkt kom til meg selv. Svetten rant, jeg tittet rundt meg. Jeg og krokodilla hadde drevet langt fra land, noe som var helt ulogisk ettersom jeg trodde at jeg var helt trygg og at bølgene ville drive meg innover mot stranden. Det gjorde de jo ikke og det fikk meg til å tvile på alt et øyeblikk. Jeg lå der ute og kjente litt på panikken som kom snikende og tenkte at jeg hadde to valg. Enten kunne jeg ligge der å forsøke og akseptere at jeg kom til å bli spist av hai eller brent i hjel av maneter og helvete, som forøvrig til dags dato er mitt verste mareritt, eller så kunne jeg late som ingenting og forsøke å padle mot land. Helt casual. Det var også et tredje alternativ, og det minnet litt om historien i Life of Pi. I noen minutter valgte jeg det første alternativet, før adrenalinet kicket inn og jeg forstod at andre alternativ antakelig var best. For alle parter. For verdensfred.

Det var en avgjørelse mamma satte pris på.

10300150_290025571171528_8628054531478389641_n

Jeg la meg til rette på krokodilla jeg nå hadde utviklet et hat/elsk-forhold til, og stålsatte meg. I kinkige situasjoner ingen andre enn jeg selv har forårsaket, har jeg en tendens til å sette skylden på andre. Krokodilla var den eneste jeg kunne skylde på der og da. Det var meg og den, og jeg husker at jeg følte meg dypt sveket. Det var dens skyld at jeg hadde havnet i denne situasjonen. Samtidig forsøkte jeg og ikke tenke på haien som antakelig sirklet seg inn på meg og fartøyet mitt i dette øyeblikk, og padlet av gårde. I femogførti varmegrader.

Det var så varmt, og jeg var så kvalm. Jeg padlet og padlet. For hver bølge som kom ble jeg tatt én meter inn, og to meter tilbake, noe som igjen forklarte hvordan jeg hadde drevet så langt ut in the first place.

10460125_290048897835862_1918793284786143320_n

Etter langt om lenge og én bønn senere nådde jeg land. Jeg tuslet så nonchalant en kan med andregrads forbrenning opp på stranda mens jeg speidet rundt meg for å se om noen hadde lagt merke til det lille helvetet jeg akkurat hadde gjennomgått og overlevd. Ingen. Ingen hadde sett meg. Jeg var nesten litt skuffet.

Ikke engang mamma og lillebror hadde lagt merke til at jeg var borte.

Jeg takka for meg den dagen.

10259787_290025881171497_792206221546483798_n

Neste dag valgte jeg bassenget fremfor havet, og krokodilla og jeg – som forøvrig hadde lagt uvennskapet til side for muligheten til å oppnå enda skarpere tanline – tok plass i vannet sammen med femåringene og pensjonistene.

En skulle tro jeg hadde lært.

To timer senere.

Det skulle vise seg at jeg ikke er skapt for å tilbringe lenger enn stusslige tre minutter i sola før jeg faller i dyp søvn. Denne gangen var ikke kroppen min særlig mottakelig for mer etter det lille eventyret mitt på havet to dager før, og kapitulerte. Jeg kravla opp av bassenget, stabla meg opp på beina og formelig slepte meg inn under tak. Det boblet i huden, kvalmen var fremtredende og beina skalv.

Bartender: are you okay, lady?
Meg: *stønn*

Jeg segna om, forsøkte å ta meg for på en stol, bomma no’ så grassalt og gikk rett i bakken.

10341496_290026007838151_5563448400814417866_n

Resten av ferien tilbrakte jeg innendørs, innsmurt i yoghurt naturell og en kald klut på panna. Jeg kan informere om at det er lite som hjelper mot solstikk. Så mye vet jeg. Såpass har jeg erfart.

10308901_290025724504846_5859847645971435501_n

Men det er fint på Kypros og øl kostet 16 kr i 2011

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s