Cowboy for en dag

Samboeren min er relativt tung, og har antakelig mindre erfaring med hest enn noen andre du noensinne har møtt – har du en hest som kan passe han, spurte jeg. Vi har én, sa dama kort.

Og slik begynte det. Eventyret, som jeg kaller det. Prøvelsen, ville kanskje Rune omtalt det som. Vi ankom sætra og ble møtt av bortimot tjue oppstilte hester, deriblant gampen Rune på forhånd hadde fått utdelt. Han lød navnet Prinsen, og var det største dyret på fire bein Rune noensinne hadde sett. I mine yngre dager tok jeg saltoer av denslags uten problemer, så jeg tok det hele med knusende ro. Vi salte opp hestene og la ut på landeveien. Og med vi, mener jeg jeg. Jeg salte opp hestene våre, og Rune stod blek på sidelinja og så på.

Alt gikk rimelig greit helt til det viste seg at vi skulle opp fjellet. Og da mener jeg opp, det var så bratt at jeg er sikker på vi klatra 300 høydemeter i løpet av ti kjappe minutter. Det var glatt og gjørmete, og jeg må ærlig innrømme at skepsisen kom snikende. Skulle vi ned igjen her?

14203356_609113155929433_8165858062868045339_n

Vi kom oss opp, men jeg hadde allerede nå begynt å grue meg til veien ned igjen. Tanken på å skli nedover på fire stive og ikke lenger så spreke hestebein, fristet mindre og mindre for hvert sekund som gikk. Jeg la det til side for å nyte utsikten. Jevnlig ble jeg avbrutt av at dyret mitt ville ta avstikkere ut i lyngen.

Hehe, ja. Det er sånt hun gjør, sa cowboyen foran meg.

Jeg bare, fantastisk.

Bare dra i tøylene om hun prøver å legge seg ned, sa han.

14192765_609114665929282_766636662846629868_n

Seks-syv hestelengder bak meg gikk Rune og Prinsen. Prinsen var utstyrt med ekte, tjuekilos westernsal, og i tillegg til vekten av Rune, bar han kaffe, kakao og kjeks til alle. Han holdt et bedagelig tempo. Min hest derimot var mest opptatt av å løpe, enten nedover steinrøyser eller ut i lyngen. Hun var en sprek liten rakker, skulle det vise seg.

14141498_609114502595965_6222662015342979310_n

Geografisk sett befant vi oss midt i smørøyet. Vi hadde Rondane i ryggen og Jotunheimen med Glittertind og Galdhøpiggen foran oss. Høstfargene hadde meldt sin ankomst. Et aldeles nydelig skue. Ettersom timene gikk og rumpa fikk kjenne mer og mer på smaken av salen, lengtet jeg etter en pause. Omsider kom den. Prinsen bød på kjeks og rykende varm kakao.

14202784_609112502596165_3278219044047336242_n

Her ser du Prinsen og Rune. Rune poserer svært sjelden på bilder – aller helst vil han ikke bli tatt bilde av – så dette vitner om et unikt øyeblikk. Det er faktisk mulig at han koste seg 1.80 høydemeter over bakken. Jeg velger å stole på intuisjonen min, og den forteller meg at det ikke blir siste gang vi rir over det norske høyfjellet.

Og dersom du lurer tok vi en annen vei ned.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s