Et lite sted, en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord

Fra Grue til Gjøvik til Beitostølen. Kjente på følelsen av å være omringet av mektige fjell på vei over Valdresflya. Pitstop i Gjendesheim, før reisen gikk videre til Lom og Juvasshytta. Her skulle vi tilbringe første natt. I telt. På steingrunn. Vi fikk begge to kjenne litt på høydeskrekken, samtidig som stiv kuling røsket i teltduken og regnet plasket utenfor. Natta ble som dere sikkert skjønner kort, og allerede halv åtte neste dag var vi nede igjen, og satte kursen over Sognefjellet.

11855917_468219210018829_8852617619913258296_n

11825587_468738573300226_4946861213321851116_n

11836890_468738549966895_6087410336193616194_n

11870920_468738483300235_2547930678226843533_n

11902421_471616123012471_7369459953373745929_n

Ute var det tåke. I bilen var det lunt. Snøkantene stod flere steder høyt over taket på bilen og veien så smal at jeg gispet i forundring hver gang vi passerte en bil uten å kjøre av. Vel nede ankom vi Luster, og fulgte fjorden sørover til Gaupne, hvor vi tok en avstikker til Nigardsbreen.

11229756_468738286633588_8622418679911944144_n

11824989_468803749960375_2840935087666578401_n

11873515_468738249966925_3074795329863688429_n

11836715_468738329966917_1648365494596841462_n

11831639_468738346633582_3172455044890615035_n

1538780_476869549153795_6453527338310764050_n

11921740_476275415879875_731498200704590825_n

11205489_468738076633609_323288084818404495_n

Breen gjorde seg fortjent til navnet da den i løpet av åtte år på midten av 1700-tallet forflyttet seg tre kilometer og knuste gården Nigard. Det er enorme krefter i sving da en slik bre rører på seg, og selv fikk vi oppleve et lite ras mens vi var der. Breen ser relativt “liten” ut på bildet, men jeg var millimeter unna et hjerteinfarkt da litt is løsrev seg og falt ned i elven – jeg lover.

11825989_468803789960371_273318206631279840_n

11866500_468803803293703_3377549018116052776_n

11873617_468803883293695_3627981505546962757_n

Ferden gikk videre. Sogndal, Kaupanger, Lærdalsøyri og ikke minst Aurlandsfjellet med sin slående natur og mange kontraster. Det var ingen andre på veien, og ingen hus å se. Helt urørt og så øde. Jeg hadde ikke så mange forventninger til denne turen, og jeg tror nok at det var derfor det også ble min favoritt. Helt annerledes enn de to andre fjellene vi nettopp hadde kjørt over. Vi stoppet innom Stegastein på vei ned, og igjen meldte høydeskrekken seg. Kanskje litt mer for enkelte enn andre. Sikter til Rune som ikke kan ha fått stort utbytte av denne turen i høyden.

11887985_469131829927567_8591753014776985819_n

11889706_469131846594232_6073795416074019483_n

11219236_468803959960354_7471744860211619626_n

11880686_468803916627025_3660056077828985730_n

Aurland imponerte. Vel nede ringte farmor og fortalte at den forhåndsbestemte ruta vår måtte endres. I Gudvanga tunnel stod nemlig en bussjåfør som obviously hadde skippa siste service, noe som resulterte i et nedbrent vrak av en buss og en tunnel som ikke ville åpnes på minst seks uker. Flåm var av den grunn overfylt av turister som ikke kom seg hverken til eller fra, og vi stod igjen med et få antall valg. Det var bare å reise videre. Aurlandsdalen og enda et fjell ble tilbakelagt, og vi fant overnatting i Geilo. Neste dag ville vi så gjerne se Hardangervidda. Været var skiftende, og til tross for et par andre biler på veien var vi alene. Hardangervidda er Nord-Europas største høyfjellsplatå, og avstandene er enorme. Jeg kunne aldri sett det for meg. Vidda virket uendelig lang enda vi bare kjørte en liten del av den. Vøringsfossen var vårt neste mål, og et 145 meter loddrett fall ventet oss. Og et lite ras, som igjen nesten ga meg hjerteinfarkt. Skal ikke mye til. Rune gikk ikke bort til kanten i det hele tatt, til dels på grunn av min dårlig bedømmelse av når og hvor man bør dele informasjon og “funfacts”. Tenkte det kunne være nyttig å vite hvor mange som har falt ned her de siste årene jeg. Så feil kan en ta.

11831707_469131793260904_1303552613798450946_n

Videre kjørte vi forbi foss og fjord, epletrær, salgsboder og postkort-landskap innover Hardanger og enda en nasjonal turistveg. Vi stoppet ikke før vi ankom Odda, bare nøt hver kilometer på veien. Ikke føles det helt riktig å stoppe overalt heller, siden du tross alt kjører gjennom folks eplehager. I Odda ruslet vi rundt i gatene, ble vitner til et slagsmål på brygga, og tok oss en matbit før neste stopp ved Låtefoss. Det ble et vått møte før kursen gikk hjemover via Rjukan, Vemork og majestetiske Gaustadtoppen ruvende som kongen på haugen. Det er noen år siden jeg stod på toppen der nå, og det blir definitivt ikke den siste.

11918945_476275485879868_5609914430084786592_n

11988606_476275465879870_5804039757421090214_n

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s